Hvorfor streiker stat og kommune?

-Streik nå igjen? tenker kanskje folk flest. -Eier ikke folk i offentlig sektor magemål? Skjønner de ikke at det er vi skattebetalere som forsørger dem?

- Vi streiker i år fordi regjeringen i praksis går inn for at offentlig ansatte skal ha en svakere lønnsutvikling enn resten av samfunnet. I realiteten er det regjeringen som ved sin handlemåte har kastet både stat- og kommunesektoren ut i streik.

Det sier YS leder Tore Eugen Kvalheim i en kronikk i Dagsavisen

Merkelig prosess fra statens side
Hovedavtaleforhandlingene i staten ble startet 12.april. Den ferske forhandlingslederen for staten fikk statsråd Aasruds formanende ord med seg til forhandlingsbordet: «Den høye lønnsveksten må ned». Fram til fristen 30. april ble det ikke gjort forsøk på å forhandle fram noe som helst. Staten unnlot å svare på eller diskutere våre krav – i stedet ville de diskutere fjerning av eksisterende rettigheter. Da de utsatte å legge et tilbud i bordet for tredje gang, brøt arbeidstakerne forhandlingene. Vi trengte hjelp fra Riksmekleren for å komme fram til et resultat.

I meklingen ble formanende ord om å redusere lønnsveksten i offentlig sektor gjentatt. Og selv om vi med meklerens hjelp kunne få begynt på å realitetsbehandle de krav som var fremmet, var det tydelig at staten ikke ønsket en dialog.

Siste dag av meklingen kom det endelig et økonomisk tilbud. Mer enn et halvt prosentpoeng under frontfaget. Det ble iherdig jobbet fra riksmekleren for å få partene til å nærme seg hverandre, men selv hun måtte innse at med dette tilbudet fra staten var avstanden mellom partene for stor.

Hvorfor streik nå?
En sunn og god lønnsutvikling er en forutsetning for vår velferdsøkonomi. Arbeidslivets parter har opparbeidet spilleregler for hvordan vi gjennomfører lønnsoppgjørene. I år brøt arbeidsgiversiden disse spillereglene og kom med et skambud etter å ha demonstrert at de verken ville samarbeide eller forhandle. Hvis vi hadde godtatt dette, hadde vi også tillatt en usunn lønnsutvikling i norsk arbeidsliv.

Den norske samarbeidsmodellen
Fagforeningene arbeider for en rettmessig inntektsutvikling og en god fordeling i norsk arbeidsliv. Fordi vi er klar over at en sunn økonomi ikke kommer av seg selv, legger vi også vekt på å opptre økonomisk ansvarlig. Vi er smertelig klar over at tilstanden i norsk økonomi er avhengig av disse tre faktorene, og vi erkjenner at arbeidslivets parter kan bidra til dette. Norge har en ansvarlig fagbevegelse, og det skyldes ikke bare flaks at det går bra i norsk økonomi.

Fagbevegelsen tar ansvar...
Vi oppfatter at også finansministeren deler dette synet. Da han la frem årets statsbudsjett, oppfordret han nok en gang partene om å holde seg til frontfagsmodellen. Det hørte vi, og det gjorde vi. Lønnskravene fra offentlig sektor er beregnet på basis av resultatet fra årets frontfagsoppgjør og korrigert for det vi bommet med i fjor.

Hvorfor er frontfaget smart å følge? Frontfagsforhandlingene røyker ut viktig informasjon om hvilken lønnsvekst vi tåler i norsk økonomi. Dette er en god handlingsregel som partene klarer å overholde selv om det er krevende, - til tider veldig krevende. Det er ikke lett, men fordi vi mener alle vinner på sikt, gjør vi så godt vi kan for å holde oss til denne modellen.

... mens regjeringen taler med to tunger
I dette lønnsoppgjøret hevdet regjeringens representant at frontfaget «var umulig å beregne» og ville ikke følge den praksis som vi hittil, -og som alle andre – har klart å følge. Vi oppfatter statens representanter som arrogante når de velger å ignorere denne praksisen og den ansvarligheten som er opparbeidet mellom partene.

Når regjeringens representant hevder at vi ikke tåler den samme lønnsveksten i offentlig sektor som i frontfaget, så er det tull. Det er jo nettopp dette som er poenget med frontfagsmodellen, den bidrar til at vi ikke går oss vill i en lønnsvekst det ikke er realøkonomisk dekning for. Vi har også en historisk lav ledighet i Norge og det er nok et tegn på at arbeidslivets parter har fulgt en ansvarlig praksis i flere forutgående år.

Utfordringen i offentlig sektor
Ansatte i stat og kommune står stadig vekk i fare for å sakke akterut i forhold til privat sektor. Offentlig sektor ligger bakpå, og jobber hardt for å holde tritt med lønnsutviklingen i privat sektor.

Kommunal sektor står overfor krevende utfordringer i tiden fremover på mange av de områdene som de har ansvar for. Særlig krever den stadig økende mengden eldre i befolkningen, det vil si dagens 40-, 50- og 60-åringer, en oppbygging av økt kapasitet i pleie- og omsorgssektoren. Skal det være kvalitet på disse tjenestene også, krever det rekruttering av kompetente arbeidstakere. Den viktigste komponenten for å få til det, er gode lønns- og arbeidsforhold. Regjeringen har sagt at den tar utfordringen på alvor. Da kan man ikke opptre arrogant overfor partene, forhandlingspraksisen eller frontfagsmodellen i lønnsdannelsen. Det går heller ikke bra å late som om man ikke forstår hva frontfagsrammen er.

Å beregne kostnaden av et lønnsoppgjør er komplisert, og derfor er beregning av sentrale størrelser lagt til Det tekniske beregningsutvalget for lønnsoppgjørene (TBU). Hensikten med å opprette TBU var å gi partene en felles virkelighetsforståelse i forkant av forhandlingene. Derfor er praksis blitt at partene forholder seg til anslagene og beregningene derfra. Har lønnsforhandlerne bommet på anslag, korrigerer man når TBUs tall kommer året etterpå.

Hva krever vi?
Våre krav i dette hovedoppgjøret er rimelige og realistiske. De er også i tråd med praksis, ansvarlig lønnsutvikling og den politikken regjeringspartiene ellers står for. Arbeidstakernes organisasjoner (YS, LO og Unio) har samarbeidet godt og tatt helhetlige hensyn.

I dette oppgjøret løper regjeringen fra forutsetningen for det inntektspolitiske samarbeidet i Norge, nemlig at frontfaget legger føringer for lønnsveksten. Hvorfor er det så stor avstand mellom liv og lære?

Medlem