YS med innlegg i likelønnsdebatten: Mor syr - far ler

Av Helle Stensbak, YS’ sjeføkonom og Kristine Sandvik, seniorrådgiver i YS

Det er viktig at kvinner både jobber og får barn om skal vi opprettholde den økonomiske velstanden. Høyere fødselsrater i dag gir mer arbeidskraft i fremtiden og vil lette byrden fra eldrebølgen.

En viktig årsak til norsk velstand er at nkvinner kan kombinere lønnet arbeid med barn. Den økonomiske straffen for å føde barn er langt hardere i mange søreuropeiske land. Der føder kvinnene færre barn, samtidig som de har lavere yrkesdeltakelse.

Søreuropeere har havnet i en «tap-tap-situasjon», med lavere tilvekst til fremtidig verdiskaping og lavere verdiskaping i dag.

I Norge har vi lykkes med relativt høye fødselsrater og høy yrkesdeltakelse blant kvinner. Det gjør oss økonomisk rikere som samfunn. Men vi skal ikke slå oss så veldig hardt på brystet.

Å produsere barn straffes fortsatt økonomisk, også i Norge. Om lag en tredjedel av lønnsgapet mellom kjønnene kan knyttes til barnefødsler. Studier har vist at kvinner taper rundt ett års lønnsutvikling per barn de setter til verden. Etterslepet i lønn henger igjen gjennom hele arbeidslivet og toppes med en lavere pensjon i andre enden.

Motsatt for menn
For menn er det motsatt. Fedre tjener på å få barn. Det er i grunnen et bemerkelsesverdig trekk; at kvinnen og mannen, som velger nøyaktig det samme, nemlig å få barn, oppnår stikk motsatt resultat. Han tjener, hun taper. Mor syr, far ler, som det stod i leseboka på 60-tallet.

Årsaken kjenner vi. Naturen har fordelt produksjonsoppgaven ulikt mellom kjønnene. Kvinner produserer mennesker, mens menn jobber overtid. Det er ikke rart far posisjonerer seg bedre, både for lønnsøkning og stillingsopprykk.

De står på, både mor og far, men mens far belønnes økonomisk, straffes mor. Selv om skjevheten har sin opprinnelse i naturen, har vi likevel et valg som samfunn. Vi kan rette opp «markedssvikten» ved å fjerne, det vil si regulere bort, den økonomiske straffen ved å få barn. 

Hvis fedre tar ut like mye omsorgspermisjon som mødre, vil de sannsynligvis også bli like mye ”straffet”. En jevnere fordeling av omsorgspermisjonen vil gi mer likestilt deltagelse i arbeidslivet og likere karrieremuligheter. I stedet for å straffe, bør en heller belønne foreldre som tar omsorgspermisjon.

Øk foreldrenes lønn
Det ble stilt store forventinger til hovedoppgjøret for to år siden når det gjaldt likelønn. Partene hev seg over Likelønnskommisjonens forslag og ønsket å bruke en ekstra pott med penger til å rette opp lønnsforskjellene. Ingen ekstraordinære midler ble tilført og likelønnstiltaket ble grovt og lite målrettet.

Foran årets hovedoppgjør har det så langt vært helt stille om de store likelønnsgrepene. Derfor bringer vi det ene, målrettede tiltaket fra Likelønnskommisjonen til torgs på nytt: Øk lønnen for mødre og fedre som har vært ute i fødselspermisjon i mer enn seks måneder!

Forslaget er kjønnsnøytralt. Det strider ikke mot frontfagsmodellen, eller rammene for lønnsoppgjøret. Og det minsker lønnsforskjellene mellom kjønnene.

Oppgjør etter oppgjør 
YS fremmet et slikt krav i statlig sektor for to år siden. Vi ønsket at kvinner og menn med mer enn seks måneders omsorgspermisjon skulle få et lønnsopprykk når de kom tilbake på jobb, et slags ansiennitetsopprykk som verdsetter jobben de gjør som omsorgspersoner.

Å avtalefeste dette skaper ingen økonomiske utfordringer i lønnsoppgjøret. Effekten blir trolig større enn hva det er mulig å få til med en intern omfordeling av økonomiske midler, slik partene har forsøkt i oppgjør etter oppgjør uten at lønnsforskjellene har blitt rettet opp.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som er øverste arbeidsgiver i staten, avviste kravet fra YS i 2010. De ønsket ikke å bruke tariffavtalen til likestillingstiltak.

Å bruke tariffavtalen er en offensiv måte å innføre sosiale goder på. Da vil den sittende regjeringen bidra til et kjempeløft for å få tette lønnsgapet. Når hovedsammenslutningene i staten overleverer sine krav i april, bør motparten ta rollen som pådriver og bruke tariffavtalen som det viktige og kollektive virkemidlet den er.

Vis norske kvinner og menn hvor viktig deres bidrag til verdiskapningen er - også når produksjonen skjer på hjemmebane og ikke på kontoret!